Skolen som lærende organisasjon

Da digital kompetanse er en av de fem basisferdighetene som skal integreres i alle fag mener jeg at som ledere har vi et særlig ansvar for å utvikle skolen som lærende organisasjon hvor IKT inngår som en integrert del av de prosessene og den pedagogiske helheten som preger en skole. Et viktig spørsmål blir da hva som kjennetegner en lærende organisasjon.

I den forbindelse vil jeg trekke fram Peter Senge, som tilbyr en nyttig innfallsvinkel for skolen som lærende organisasjon. En lærende organisasjon må bestå av minimum fire dimensjoner, mener han. For det første er personlig mestring viktig. For det andre må organisasjonen også ha felles mentale modeller for hvordan ting skal fungere. Et tredje moment er teamlæring som inkluderer evaluering av hvordan ting virker viktig. Og for det fjerde må man også ha et felles ståsted, kollektivitet, som danner rammenes for den enkeltes virksomhet og som den enkelte må handle innenfor. Dette, hevder Senge, må skoleledelsen være mandathevende for. Som leder må man skjønne og analysere hva som er problemet. Man må analysere organisasjonen og se helhetlig. Utfordringen blir å få alle aktørene til å tenke helhetlig og i samme retning. 

I følge Senge er opplevelsen av mestring viktig når nye ting skal implementeres. Også Einar Skaalevik legger vekt på at tro på egen dyktighet veldig viktig. Dette er jo også i tråd med undersøkelsene som ble presentert på samling av Kjell Atle Halvorsen, som viser at lærare som føler seg digitalt kompetente i større grad ser muligheterfor økt læringsutbytte ved hjelp av IKT og omvendt. Mange lærere har en slags frykt for å ta med seg noe inn i klasserommet som de ikke mestrer. Dette innebærer at man når man skal endre praksis i en organisasjon  og analysere hvordan man skal ”trekke de andre med” i det vi forsøker å få til er det viktig at lærerne føler de mestrer det nye, her IKT. Et viktig spørsmål her blir jo da hvordan vi som ledere skal skape gode mestringssituasjoner som videre bidrar til å skape et godt grunnlag for innføring av IKT i det pedagogiske arbeidet.

Her er det nok mange strategier ledelsen kan bruke. Blant annet mener jeg det vi lærte om å ”erobre et handlingsrom” i en tidligere modul er relevant. Skoleledelsen må analysere egen organisasjon og legge en plan for ønsket utvikling. Man kan for eksempel ha en innovasjonsgruppe som prøver ut nye ting i forhold til bestående praksis og slik posisjonere seg. Videre må i neste fase resten av organisasjonen involveres og den nye praksis evalueres. Kommunikasjon og gode felles refleksjonsarenaer er viktig her. I den siste integreringsfasen, hvor målet er at alle på skolen skal integrere dette i sin praksis er det viktig med støtte fra ledelsen og at ledelsen utad viser at man har tro på dette nye. Målet er selvsagt at man på skolen får en ny praksis, enten det gjelder bruk av IKT eller andre nye ting.

From Knowledgeable to Knowledge-able, Experiments in New Media Literacy

Før me kjem tilbake om tankar om lærande organisasjonar vil eg ta fram noko anna.

Har tidlegare vist til foredraget med Michael Wesch, Assistant Professor of Cultural Anthropology ved Kansas State University (bildet), både på itslearning og i kommentarar rundt på medstudentars bloggar, og vil med dette innlegget utfordre dykk til å ta den tida det tar til å sjå heile foredraget. (Foredraget må sjåast mens de er kobla på nett. Det går ikkje an å laste det ned. Takk for tipset, Hanne)

Michael Wesch er inne på digitale innvandrarar som Janne har refleksjonar om i sin blogg tenkebox'en. (Men han argumenterer for at det ikkje finns "natives"...)

Han viser også bruk av web 2.0 i undervisninga. Ikkje alt med suksess, men han kjem med gode betraktingar rundt web 2.0 og bruken av denne, litt på samme måte som Michael på Sorgenfri. Han kjem og med interessante tankar rundt lærarens rolle og mulighetene i framtidas digitale skule som Hanne skriv om hjå seg samt at han er inne på at det set ei heil verd av mennesker kobla opp mot internett som kan dele informasjon og fakta på for eksempel wikipedia slik Sverre er inne på i innlegget leksikale gleder og at dette er noko me må forhalde oss til.

Kva tankar set blogglesarane på Den proximale sone att med etter å ha sett dette foredraget?


PS.
På Aftenposten kan de lese ein artikkel om Fast Future Research, eit globalt framtidsforskning- og konsulentfirma, sine tankar om framtidas yrker. (Originalrapporten kan de lese her.)

Interessant lesning. Korleis kan me førebu studentar på dette?
Tenkje "From Knowledgeable to Knowledge-able" med Michael Wesch?

Om å leie kunnskapsarbeidarar

Inge Jan Henjesand, leiar for kunnskapspolitikk i Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, deler i sin blogg nokre tankar om det å leie kunnskapsarbeidarar. Innlegget har den talande tittelen: ”Ledelse – sa enkelt, og så vanskelig”.

Henjesand skriv: ”Gode ledere liker å ha med mennesker å gjøre, de liker å omgi seg med medarbeidere som er flinkere enn dem selv og de liker å involvere seg i dialog med sine medarbeidere.”

Henjesand skriv også: ”Det er lederens ansvar å sette rammer for samtalene i organisasjonen, delta i samtalene-, og bidra til at temaene i samtalene er relevante for utvikling av organisasjonen.”

Det Henjesand seier om leiarrolla med å like ”å involvere seg i dialog med sine medarbeidere” og det å ”bidra til at temaene i samtalene er relevante for utvikling av organisasjonen” kan ein sjå som det same som å dele og bruke kunnskap samtidig som Hemjesand får med at leiaren har eit ansvar for å leie og styre endrings- og utviklingsprosessane.

I og med at IKT i 2010 ein del av heilskapen i skulen:
Vil det vere spesielle forhold med hensyn til IKT som ikkje vert dekka dersom ein som skuleleiar fokuserer mest på det overordna målet om skape og styrke skulen som ein lærande organisasjon?

Vil ein ikkje "automatisk" ta grep i forhold til det Michael skriv i kommentarfeltet?
"En skole må sørge for at staben blir kjent med teknologien, slik at de kan gjøre seg nytte av den. Det krever faktisk en del ren skolering i basiske digitale ferdigheter. Det er en lederoppgave å sørge for at dette blir gjort."

Og som Trine skriv: "Skolelederen må forvalte den kunnskap som finnes i egen organisasjon på en god måte og legge til rette for utvikling og kollektiv læring."

God sagt.


PS.
Stortingsmelding 30 ”Kultur for læring” (2003-2004) (s. 23):
”Kunnskap skiller seg fra andre ressurser ved at den ikke er en knapp ressurs. Tvert imot vil kunnskapen øke i verdi jo mer den deles og brukes.”

Her er Albertine Aaberge, mediepedagog frå Sogndal, sin blogg om ”digital kompetanse og litt til”. Deling i praksis.

Endring og utvikling

I boka “Opening Up Education - The Collective Advancement of Education through Open Technology, Open Content, and Open Knowledge” (The MIT Press, London, 2008), seier John Seely Brown i forordet:
”…we need to think about how technology, content, and knowledge about learning and teaching can be creatively combined to enhance education and ignite students’ passions, imaginations and desires to participate in constant learning about (and sensemaking of) the world around us.”

Eg synes det er ein veldig fin formulering både fordi Brown ser teknologi, innhold, og kunnskap om læring og undervisning i ein heilskap men også fordi han tar med begrep som ”passions, imaginations and desires” når det gjeld studentane. Det handlar framleis om å tenne gnisten.

I artikkel 21 i same bok, skriv Diana Laurillard:
“Many teachers and lecturers have embraced technology to assist their own pedagogic ambitions for their students, but most have not. The powerful drivers of their behavior as professionals do not drive them towards use of technology—assessment methods, inspection criteria, promotion criteria, and funding flows continue to be directed towards traditional teaching—and yet these are the determinants of classroom practice. Inevitably, with little system support around them, any teaching innovator will expend much energy in working against the grain of the existing system.
To counter these endemic constraints on innovation, we need education leaders to create the “learning organizations” that are “capable of adaptive learning” (Laurillard, 2002), in which professionals can work together to experiment and build a better system. But it cannot all be “top-down.” We also have to prepare for what this means for teachers and lecturers, and how they could drive system change “bottom-up.””

Som i Stortingsmelding 30 ”kultur for læring” (2003-2004) ser vi at “learning organizations” dukker opp også her.

ITU er også inne på noko av det same i sin oppsummeringsrapport etter ITUs inspirasjonsseminar for skuleleiarar våren 2009:

”Ledelsen ved den enkelte skole er suksessfaktor nummer én for utvikling av digital
kompetanse. I denne sammenheng har rektor den helt sentrale rollen som pådriver. Det er avgjørende for å lykkes at rektor selv går i spissen for den omstilling av skolens organisering og pedagogiske virksomhet, som en integrert bruk av digitale verktøy representerer.

Dette forutsetter at rektor har både endringsvilje og ‐kompetanse. Samtidig er rektor avhengig av støtte og drahjelp fra alle i ledergruppen for å lykkes. Dette krever en god forankring og et felles eierskap i ledelsen, og ble framhevet som viktig av lederne vi møtte på samtlige seminarer. Med en god forankring i hele ledergruppen blir det mulig å utarbeide planer som forplikter, iverksette innovative tiltak, stille krav til lærerne og innføre rutiner for oppfølging.”

ITU forutset altså endringsvilje og -kompetanse.

Samtidig, i grunnlagsdokumentet for anbud for dei utdanningsinstitusjonane som ville starte rektorutdanning, beskriv Udir fire kompetansekrav som skal dekkast.

”Elevenes læringsresultater og læringsmiljø”, ”Styring og administrasjon”, ”Samarbeid og organisasjonsbygging” og til slutt ”Utvikling og endring”.
Om det siste punktet skriv Udir:

”En rektor har det overordnede ansvaret for utvikling og endring i skolen og hos lærerne. Både samfunnet, elevgrunnlaget, foreldre, teknologien og politikken endrer seg, og fagene utvikler seg. Ledelse og styring av utviklings- og endringsprosesser blir en av de viktigste, men vanskeligste oppgavene.”

Les gjerne den siste setninga ein gong til: ”Ledelse og styring av utviklings- og endringsprosesser blir en av de viktigste, men vanskeligste oppgavene.”

Kanskje skuleleiarane først og fremst bør ha fokus på arbeidet med skulen som lærande organisasjon? For slik, på generelt grunnlag og ikkje berre innanfor IKT, å kunne drive ein skule som er rask til å prøve og vurdere nye idear og retningar inn i kvardagen?

Hvis det er slik må ein fortsette arbeidet med skuleutvikling, som Svein Rognaldsen beskriv slik: ”Skoleutvikling handler om å komme i inngrep med lærernes, elevenes, men også med skoleledernes bakhodemodeller og med kulturen på den enkelte skole. Skoleutvikling handler om solid tilrettelagte og gjennomførte lære- og refleksjonsprosesser.” (Rognaldsen, 2008: s. 129)

Då må ein også skape tid og rom for arenaer som gjev mulighet til refleksjon. Bør ein først ha fokuset på dette?

Tilbake til Stortingsmelding nr 17 ”Eit informasjonssamfunn for alle” (2006-2007): ”Skuleleiing handlar (derfor) både om teknologi, pedagogikk og organisasjon.”

Kanskje organisasjon kjem først av dei tre?

PS.
Ein liten digresjon: Med tanke på den digitale revolusjon dagens ungdom har vakse opp i, skriv Krumsvik: ”Medan vaksne før kunne vise til at ”dei og hadde vore unge ein gong”, er dette eit munnhell som ikkje lenger er legitimt å bruke” (Krumsvik 2007, s. 265).

Kanskje me aldri vil klare å ta att det ungdomen i dag gjer og har opplevd digitalt? Rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen var aktiv på fleire sosiale nettverk. Korleis endte det? Social media fatigue…

Skuleleiarens rolle

Korleis blir skuleleiarens rolle oppi dette?

Allereie i Stortingsmelding 30 ”kultur for læring” (2003-2004) (s 8 og 9) vert det vist til at kunnskapssamfunnet gjev oss utfordringar som skuleleiarar både med hensyn til økt lokal hanldefrihet og med hensyn til endring og utvikling:
”For at skolen skal kunne møte utfordringene fra et mer kunnskapsdrevet samfunn, trengs et systemskifte, der styringen i større grad er basert på klare nasjonale mål, tydelig ansvarsplassering og økt lokal handlefrihet. (…) ”For å kunne bruke denne kunnskapen på en god måte, trenger skolen kompetente lærere og skoleledere, som har positive holdninger til endring og utvikling.”

Og korleis dette påverkar skulane som lærande organisasjonar:
”Utviklingen mot et mer kunnskapsdrevet samfunn berører skolen på flere måter. For det første vil det bli stilt økte krav til skolene som lærende organisasjoner. Det betyr blant annet at skolene må sette søkelys på personalets læring, og ikke bare på elevenes læring. Kompetansen må utvikles, deles og tilpasses organisasjonens behov.”

IKT kjem inn i Stortingsmelding 17 ”Eit informasjonssamfunn for alle” (2006-2007) og her (s 18) vert fokus også tatt vidare til utfordringa deling av kunnskap med utgangspunkt i bruk av internett:
”Internettutviklinga har i seg nokre grunnleggjande fellestrekk: Vi går bort frå ein situasjon der kunnskap blei skapt, oppbevart og utvikla i meir eller mindre lukka miljø, etter strenge reglar og prosedyrar. Vi går inn i ein ny situasjon, der kunnskap blir spreidd vidt og ope, den er tilgjengeleg gjennom eit par tastetrykk, og ny kunnskap kan også publiserast og gjerast kjend gjennom eit tastetrykk. Det blir lettare å få kontakt med andre som har dei same interessene som ein sjølv. Dette utfordrar tradisjonell kvalitetssikring og alle kunnskaps- og meiningsmonopol.”

Vidare i den samme stortingsmeldinga (s 63) vert skuleleiaren peikt på som ein sentral rolle i integreringa av IKT:
”Skuleleiaren står sentralt i utviklinga av skulen som kunnskapsorganisasjon, og har blant anna ei viktig rolle i korleis IKT vert integrert i undervisning og læring. Skuleleiing handlar derfor både om teknologi, pedagogikk og organisasjon.”

Korleis kan skuleleiaren fylle dette ansvaret?
HanneH viser i sin blogg til undersøkelsen frå Nord-Trøndelag som viser at digital kompetanse har mykje å sei for pedagoganes syn på bruk av IKT. For å heile tida vere i forkant som skule kan det som tidlegare nevnt på bloggen vere viktig å bygge opp ein god skulekultur som fremjer utvikling, endring, og ikkje minst, deling. Denne bør vere med oss heile tida, også i arbeidet med IKT.

IKT og skolekultur

Ein rammefaktor som på mange måtar legg premissane for elevane sitt læringsutbyte er skulekulturen. Dette handlar om pedagogane sine tankar om si eiga undervisning og korleis dette vert omsett til praksis, og det handlar om elevane sine tankar om si eiga læring og korleis disse kan omsetjast til praksis. Dette er dei viktigaste elementane i det ein kallar læringskultur og som igjen er dei sentrale elementa i skulekulturen (S. Rognvaldsen). Ein diskusjon om PCen sin betydning for elevane si læring må derfor ikkje betraktast isolert, men sjåast i samanheng med den aktuelle læringskulturen og kunnskapssynet ein har på skulen.  


Eit anna viktig moment her er betydninga av lærarane sin digitale kompetanse. Ola Erstad definerer i boka  Digital kompetanse i skolen - en innføring digital kompetanse som " ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier for mestring i det lærande samfunnet". Undersøkelsar (presentert på samling av Kjell Atle Halvorsen) viser at lærarar som føler seg digitalt kompetente i større grad ser moglegheiter for auka læringsutbyte ved hjelp av IKT og omvendt. Avhengig av kor den pedagogiske praksisen er "forankra" og lærarens digitale kompetanse vil ein altså sannsynlegvis sjå ulike måtar PC kan bidra til å auke elevane sitt læringsutbyte på. 


Her er det imidlertid lett å trå skeivt. Både det å forkaste tradisjonelle perspektiv på læring og å ta det digitale inn i ein tradisjonell praksis utan tilpassing kan bli feil. Leif Martin Hokstad (PLU/NTNU) introduserte på si forelesing begrepet gjenfortelle. Poenget hans er at ein må omdefinere læring i lys av den digitale utviklinga. Samstundes må ein unngå å bli ein "pedagogisk grøftegravar" og ikkje låse seg i ein læringsteori, men heile tida tenke didaktisk i forhold til sitt fag og kva som fremjer læring det aktuelle faget. Spørsmålet vert etter mi meining då ikkje om IKT har ein naturlig rolle i det enkelte fag, snarare korleis IKT kan bidra til å fremje læring i dei ulike faga

En blogg om skoleledelse, IKT og pedagogikk

 I mangel på ei klar problemstilling har me gjort eit forsøk på få eit klarare fokus for bloggen. I våre diskusjonar i etterkant av samlinga har me, om ikkje funne ei problemstilling, så i alle fall funne ut meir om kva me ikkje vil skrive om.

Me vil ikkje skrive om alle problema med IKT, mangelen på ressursar til drift, kva ein gjer når systemet ikkje fungerer som det skal, kva ein skal gjere når ein har kollegaer som ikkje vil bruke IKT i si undervisning osv. Me vil heller ikkje bruke noko særlig med tid på potensielle distraksjonar som msn, facebook, youtube osc. Heller ikkje er me så interesserte i praktiske problem som dårleg nettforbinding, elevar som har gløymt pc'en, øydelagde ladarar osv. Dette er ofte problem som kjem fram når ein diskuterer IKT i undervisninga.  Imidlertid er det ikkje noko av dette me har tenkt å fokusere på her.

Tvert i mot! Vårt fokus skal vere på det som fungerer. Me er interessert i IKT og pedagogikk og vil her ha eit klart fokus på IKT og læring. Målsetjinga med å bruk IKT på skulen er jo å skape eit betre læringsutbytte for flest mogleg elevar.