I boka “Opening Up Education - The Collective Advancement of Education through Open Technology, Open Content, and Open Knowledge” (The MIT Press, London, 2008), seier John Seely Brown i forordet:
”…we need to think about how technology, content, and knowledge about learning and teaching can be creatively combined to enhance education and ignite students’ passions, imaginations and desires to participate in constant learning about (and sensemaking of) the world around us.”
Eg synes det er ein veldig fin formulering både fordi Brown ser teknologi, innhold, og kunnskap om læring og undervisning i ein heilskap men også fordi han tar med begrep som ”passions, imaginations and desires” når det gjeld studentane. Det handlar framleis om å tenne gnisten.
I artikkel 21 i same bok, skriv Diana Laurillard:
“Many teachers and lecturers have embraced technology to assist their own pedagogic ambitions for their students, but most have not. The powerful drivers of their behavior as professionals do not drive them towards use of technology—assessment methods, inspection criteria, promotion criteria, and funding flows continue to be directed towards traditional teaching—and yet these are the determinants of classroom practice. Inevitably, with little system support around them, any teaching innovator will expend much energy in working against the grain of the existing system.
To counter these endemic constraints on innovation, we need education leaders to create the “learning organizations” that are “capable of adaptive learning” (Laurillard, 2002), in which professionals can work together to experiment and build a better system. But it cannot all be “top-down.” We also have to prepare for what this means for teachers and lecturers, and how they could drive system change “bottom-up.””
Som i Stortingsmelding 30 ”kultur for læring” (2003-2004) ser vi at “learning organizations” dukker opp også her.
ITU er også inne på noko av det same i sin oppsummeringsrapport etter ITUs inspirasjonsseminar for skuleleiarar våren 2009:
”Ledelsen ved den enkelte skole er suksessfaktor nummer én for utvikling av digital
kompetanse. I denne sammenheng har rektor den helt sentrale rollen som pådriver. Det er avgjørende for å lykkes at rektor selv går i spissen for den omstilling av skolens organisering og pedagogiske virksomhet, som en integrert bruk av digitale verktøy representerer.
Dette forutsetter at rektor har både endringsvilje og ‐kompetanse. Samtidig er rektor avhengig av støtte og drahjelp fra alle i ledergruppen for å lykkes. Dette krever en god forankring og et felles eierskap i ledelsen, og ble framhevet som viktig av lederne vi møtte på samtlige seminarer. Med en god forankring i hele ledergruppen blir det mulig å utarbeide planer som forplikter, iverksette innovative tiltak, stille krav til lærerne og innføre rutiner for oppfølging.”
ITU forutset altså endringsvilje og -kompetanse.
Samtidig, i grunnlagsdokumentet for anbud for dei utdanningsinstitusjonane som ville starte rektorutdanning, beskriv Udir fire kompetansekrav som skal dekkast.
”Elevenes læringsresultater og læringsmiljø”, ”Styring og administrasjon”, ”Samarbeid og organisasjonsbygging” og til slutt ”Utvikling og endring”.
Om det siste punktet skriv Udir:
”En rektor har det overordnede ansvaret for utvikling og endring i skolen og hos lærerne. Både samfunnet, elevgrunnlaget, foreldre, teknologien og politikken endrer seg, og fagene utvikler seg. Ledelse og styring av utviklings- og endringsprosesser blir en av de viktigste, men vanskeligste oppgavene.”
Les gjerne den siste setninga ein gong til: ”Ledelse og styring av utviklings- og endringsprosesser blir en av de viktigste, men vanskeligste oppgavene.”
Kanskje skuleleiarane først og fremst bør ha fokus på arbeidet med skulen som lærande organisasjon? For slik, på generelt grunnlag og ikkje berre innanfor IKT, å kunne drive ein skule som er rask til å prøve og vurdere nye idear og retningar inn i kvardagen?
Hvis det er slik må ein fortsette arbeidet med skuleutvikling, som Svein Rognaldsen beskriv slik: ”Skoleutvikling handler om å komme i inngrep med lærernes, elevenes, men også med skoleledernes bakhodemodeller og med kulturen på den enkelte skole. Skoleutvikling handler om solid tilrettelagte og gjennomførte lære- og refleksjonsprosesser.” (Rognaldsen, 2008: s. 129)
Då må ein også skape tid og rom for arenaer som gjev mulighet til refleksjon. Bør ein først ha fokuset på dette?
Tilbake til Stortingsmelding nr 17 ”Eit informasjonssamfunn for alle” (2006-2007): ”Skuleleiing handlar (derfor) både om teknologi, pedagogikk og organisasjon.”
Kanskje organisasjon kjem først av dei tre?
PS.
Ein liten digresjon: Med tanke på den digitale revolusjon dagens ungdom har vakse opp i, skriv Krumsvik: ”Medan vaksne før kunne vise til at ”dei og hadde vore unge ein gong”, er dette eit munnhell som ikkje lenger er legitimt å bruke” (Krumsvik 2007, s. 265).
Kanskje me aldri vil klare å ta att det ungdomen i dag gjer og har opplevd digitalt? Rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen var aktiv på fleire sosiale nettverk. Korleis endte det? Social media fatigue…
du skriver: "Kanskje skuleleiarane først og fremst bør ha fokus på arbeidet med skulen som lærande organisasjon? For slik, på generelt grunnlag og ikkje berre innanfor IKT, å kunne drive ein skule som er rask til å prøve og vurdere nye idear og retningar inn i kvardagen?"
SvarSlettJa kanskje er det nettopp slik at de skolene som har fokus på pedagogisk utvikling også vil inkludere IKT i denne utviklingstanken. Så blir ikke IKT noe eget, men del av en helhetlig pedagogisk tenking - som en av de grunnleggende ferdighetene.
Enig.
SvarSlettJeg har stort sett jobbet i skoler og med fag der IKT kom som et svar på pedagogiske ønsker og ikke som en teknologi uten innhold. Jeg tror at når man ser det pedagogiske behovet vil man også bruke teknologien fornuftig.
Likevel. En skole må sørge for at staben blir kjent med teknologien, slik at de kan gjøre seg nytte av den. Det krever faktisk en del ren skolering i basiske digitale ferdigheter. Det er en lederoppgave å sørge for at dette blir gjort.
Jeg tror mye av svaret ligger i å utvikle skolen som lærende organisasjon. Dette blir skolelederens viktigste oppgave. Skolelederen må forvalte den kunnskap som finnes i egen organisasjon på en god måte og legge til rette for utvikling og kollektiv læring. Jeg tror du har rett når du sier at vi voksne kanskje ikke kan ta igjen umgdommen idet de gjør og opplever digitalt. Men kanskje har det ikke noe poeng heller? Det blir viktig å utnytte ungdommens kompetanse heller enn å se på den som en trussel (noe jeg desverre tror enkelte pedagoger gjør).
SvarSlettMaster og Mixmaster, dere har funnet fram til mye godt stoff her, og fått kloke kommentarer, og jeg sitter her og lurer på dette: hva mener vi egentlig med en lærende organisasjon? Og mener vi det samme? Og kan en organsiasjon "lære", egentlig?
SvarSlettEnig! Me skal komme tilbake til det med lærande organisasjonar. Men fyrst skal me på studietur til Praha. Og apropos lærande organisasjonar er eit av formåla med turen, i tillegg til å fungere teambyggande, å kome fram til nokre satsingsområde mht temaer og problemstillingar som me ønsker å jobbe vidare med. I staden for at me i leiinga skal bestemme dette, ønsker me at alle i organisjonen skal vere med å avgjere dette slik at fleire kan utvikle eigarforhold til dei prosessane som skal finne stad i organisasjonen.
SvarSlett