Dette blir nok mitt siste innlegg på denne bloggen. Etter å ha lese Ludvigsen sin artikkel om IKT , kompleksitet og nye krav til kompetanse, leste eg Krumsvik og situert læring for deretter å gå tilbake til Ludvigsen igjen. Eit viktig spørsmål hos Krumsvik er følgande: “Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?”
Situert læring kan beskrivast som situasjonsbestemt læring i eit praksisfelleskap. Det som kjenneteiknar måten ungdom opererer på i nettverkssamfunnet er jo nettopp det at dei er online i enorme, digitale praksisfellesskap. Spørsmålet er korleis skule kan bruke erfaringane frå læringa som skjer i dette nettverkssamfunnet og bruke dette pedagogisk. Dette er også Michael inne på i sitt blogginnlegg om spel og læringsmoglegheitene som ligg i dette. Eg syns det han skriv her er så bra at eg har kopiert det inn under:
"Vi kan gjenkjenne elementer av dette fra egen praksis. Når læring er situert, i motsetning til en akademisk frakopling fra kontekst, registrerer vi motivasjon, utholdenhet, løsningsorientering og bedret selvbilde som gode produkter av læringsprosessen. Dette gjelder selvsagt ikke bare i tilfellet digitale læringsspill, men også i andre simuleringer. Eksempler er SIMU-bedrift som metode i Utdanningsprogram for Service og samferdsel, ungdomsbedrift og drama som metode i en rekke fag. Erfaringer med sommerskole i Buskerud peker i samme retning. Det er da grunn til å tro at tilsvarende effekter vil komme når bruk av teknologi i form av spill gjør læring situert samtidig som ledelse og ansvar for utførelsen distribueres."
Korleis kan det som Krumsvik og Schaffer beskriv bidra til ei endring i det tradisjonelle bildet på læring? Krumsvik foreslår at ein må fokusere på IKT-implementeringa i skulen, og gjennom eit situert syn på læring bygje bru mellom formelle og uformelle læringssituasjonar utan at ein mister læringsfokuset. Læraren som klasseleiar og læraren sin pedagogiske, faglige, metodiske og didaktiske kompetanse er ei forutsetjing for å lukkast i å bygge desse bruene. Korleis gjer ein så dette i praksis?
Her går eg tilbake til Ludvigsen igjen. Med sine tre klasserom, det tradisjonelle, det konstruktivistiske og det sosiokulturelle pekar Ludvisen på viktige læringsperspektiv og syn på korleis læring skjer (Ludvigsen, Informasjons- og kommunikasjonsteknologi,, læring og klasserommet). I dette siste synet, på klasserommet som læringsfellesskap, legg vekt på nettopp læring som deltakelse i eit praksisfellesskap. Dette, seier Ludvigsen, kan beskrivast som eit situert perspektiv som ligg nær vår kvardagforståelse og derfor vil opplevast som meir relevant for elevane. Det sosiale aspektet og eleven si aktive medverkning i læringsprosessen er viktige aspekt her. I dette klasserommet vert det lagt vekt på kollektive arbeidsformer, undervegsvurdering, mapper for å synleggjere læringsprosessen, aktuelle “verkelighetsnære” prosjekt og oppgåver og eit mangfald av læringsressurser utover læreboka. I dette perspektivet er det ikkj enkeltferdighetene, men utviklinga av eleven sin evne til å delta i komplekse aktiviteter som blir utvikla, altså ein slags høyere ordens kunnskap og ferdigheter (dette har eg forklart nærmare i forrige innlegg). I forlengelsen av dette synet vert IKT å betrakte som ein “kulturell utvidelse” (Ludvigsen, Læring og IKT), ein læringsressurs som bidrar til eit store mangfald og kommunikasjon med omverda. Andre moment some r viktig her er at læreplanene er opne nok til at den enkelte skule får lokel frihet til å finne innfallsvinklar som kan stimulere elevane til å delta. Me har løyst dette ved å for eksempel gje elevane det aktuelle læreplanmålet(/a) og vurderingskriterier og invitere dei til å vere med å utforme det konkrete innhaldet. Eller at dei får vite læreplanmål og eit tema og sjølve må utforme ei problemstilling. For at dette skal fungere er det nok ei forutsetning at skulen har eit felles og kontinuerlig fokus på denne måten å lære på slik at elevane er kjent med kva som vert forventa av dei.
Det viktigaste som Ludvigsen seier i sine artiklar er likevel etter mi meining at IKT i seg sjølv har lita endringskraft i forhold til skulen si verksemd. Det som er den avgjerande faktoren er den pedagogiske praksisen. Så enkelt, og så vanskelig.
Jeg oppfatter at du/dere er på sporet av en pedagogisk utvidelse når du sier det slik:
SvarSlett... læreplanene er opne nok til at den enkelte skule får lokal frihet til å finne innfallsvinklar som kan stimulere elevane til å delta. Me har løyst dette ved å for eksempel gje elevane det aktuelle læreplanmålet(/a) og vurderingskriterier og invitere dei til å vere med å utforme det konkrete innhaldet. Eller at dei får vite læreplanmål og eit tema og sjølve må utforme ei problemstilling. For at dette skal fungere er det nok ei forutsetning at skulen har eit felles og kontinuerlig fokus på denne måten å lære på slik at elevane er kjent med kva som vert forventa av dei.
Hadde vi ikke nærmet seg avslutning og du bebuder at dette er siste innlegget, ville jeg ha utfordret deg: hvordan fungerer dette i praksis. For meg høres dette ut som en fin måte å gå fram pøå, men jeg har bare erfaringer med reflekterte mastergradsstudenter i skoleledeelse. Og dere er kanskje ikke helt representative for de elevene dere har i skolen?
Jeg vil henge meg på Kjell Atle her, som spør "hvordan fungerer dette i praksis"? Har en datter som kommer til å søke nettopp denne skolen neste år (til tross for at den er langt hjemmefra, og privatskole = betaling), og hun (vi) har blitt overbevist om at denne skolen er GOD! Vi har nistudert nettsidene deres, og lest "elevintervjuer", PBL-metode etc - og er overbevist om at det kommer til å bli noen lærerike år, med tett og god oppfølging fra nyskapende og faglig dyktige lærere:-)
SvarSlett"Hvordan fungerer dette i praksis?" er et spørsmål jeg som pedagog ved Bergen Private Gymnas kan gi en kort beskrivelse av. Det er generelt sett uten tvil en utfordring å implementere en kunnskapsforståelse eller en didaktisk tilnærming som utfordrer en seiglivet forståelse av hva kunnskapsformidling eller læring skal være. Med fare for å generalisere vil jeg likevel påstå at det tradisjonelle klasserommet fortsatt ikke er historie. Dette ser vi bl.a hos elever som begynner ved skolen. Når nyutdannete lærere med oppdaterte pedagogiske og didaktiske tilnærminger i baggasjen begynner i skolen føler man seg fort alene i ønsket om å gjennomføre det man har lært. Man oppdager fort at de fleste lærere driver sin undervisning i fred og ro og slik man alltid har gjort. Det er også sjelden man opplever en skole som står samlet om et pedagogisk og didaktisk syn på læring som man tilstreber å gjennomføre. BPG er en forholdsvis ny skole og nettopp det ga en unik mulighet til å få til en pedagogisk og didaktisk plattform som pedagogene arbeider ut i fra. Så- i praksis underviser vi ut fra de metodene vi mener både vil styrke læringspotensialet og forberede elevene til videre studier. Helt konkret betyr det av vi arbeider med problembaserte oppgaver som utfordrer elevene til å tilegne seg en kunnskapsforståelse som krever mer enn å gjengi faktakunnskap. Det å være med på å konstruere kunnskap utfordrer den lærende f.eks gjennom å holde et kontinuerlig fokus på kildebruk og kildekritikk. Samtidig bidrar dette til høy grad av elevmedvirkning og egenaktivitet. Ved å få være med å konkretisere kompetansemål bl.a gjennom å formulere egne problemstillinger er elevene også hele tiden aktivt involvert i læreplanen. At vi i alle fag har mappevurdering bidrar også til at elevene i høy grad er involvert i egen læring. Både gjennom muligheten til å bearbeide eget arbeid etter det er gitt tilbakemelding og selv få velge ut hvilke arbeider man vil ha i mappen. Til alle mappeoppgaver får elevene vurderingskriterier sammen med oppgavebeskrivelsen. Da er elevene hele tiden klar over hvordan pedagogene vurderer en oppgave. Det er nødvendig å vedlikeholde en plattform og ikke minst utvikle seg videre gjennom de erfaringene man opplever i undervisningen. Derfor har vi et kontinuerlig fokus på hvordan vi driver ved skolen. Pedagogene og skoleleder samles derfor flere ganger i løpet av året nettopp for å vedlikeholde og videreutvikle vår undervisningspraksis. Vel- jeg kunne nok skrevet endel sider om dette, men innser at dette ikke ligger i bloggingens natur:-) Håper likevel dette ga et lite innblikk i hvordan dette fungerer i praksis.
SvarSlettPS: vil også benytte anledningen til å skryte over en spennende og interessant blogg
Pedagog ved BPG